The Harp Consort
Clara Sanabras sopran, barokkgitar
Steve Player danser, barokkgitar
Paulina van Laarhoven, viola da gamba, barokkgitar
Thomas Ihlenfeldt, theorbo, barokkgitar
Ricardo Padilla perkusjon, barokkgitar

Musikalsk ledelse: Andrew Lawrence-King spansk barokk harpe

Program
Lucas Ruiz de Ribayaz (1626–1667):

Juan Cabanilles; Corrente Italiana Despacio – con ayre – aprisa y con ayre

Alonso Mudarra: Fantasía de Luduvico
Anon Cancioneiro de Paris: Folía Não tragais borzeguis pretos
After Mudarra: Galliardas La gamba
Ribayaz: Pabanas
Anon [17th cent. Peru]: Romance Marizápalos bajó una tarde
Ribayaz: Matachines

Ribayaz/Santiago de Murcia: Canarios

Cabezón/Henestrosa: Tiento XVIII
Ribayaz: Tarantela
Paradetas

Pause

Anon Cancioneiro de Lisboa:Pabana Niña era la infanta

Improvised: Pasacalles
Ribayaz: Luz y Norte Españoletas – Folías – Xácaras – Galliardas

Juan Arañes: Chaconas Un Sarão de la Chacona

Ribayaz: Torneo
Mudarra: Romance Paseábase el rey moro
Marais: Les Folies d’Espagne
Antonio Martín y Coll: Chinfonia [La púrpura de la rosa]

Bakgrunn
”En lanterne og ledestjerne, med hvilken en kan reise gjennom den spanske gitars og harpes musikk … med en kortfattet forklaring om kunsten å spille”. Tittelen til Ribayaz’ samling av spansk, italiensk, søramerikansk og afrikansk dansemusikk henstiller til oppdagelsesreisenes og opplysningens tidsånd, men inneholder også en mer mystisk forestilling om astrologi og navigasjonskunst. Boka inneholder standardrepertoaret til et spansk danse-band på 1600-tallet, og spenner over et bredt spekter av ulik musikk.
Lucas Ruiz de Ribayaz ble født i Santa Maria de Ribarredonda, nær Burgos i det nordlige Spania, i 1626. Han var aristokrat, men antakelig uten betydelige midler, og slo inn på en karriere som teolog. Han var ikke en profesjonell musiker, men en ivrig amatør med gode praktiske og teoretiske kunnskaper. Ribayaz reiste til Sør-Amerika med Tomás de Torrejón y Velasco, komponisten som skrev ”La púrpura de la rosa”, den første opera som ble framført i den nye verden. Man vet ellers lite om hans liv.
Den “kortfattede forklaringen om kunsten å spille”, som er med i ”Luz y Norte”, gir oss verdifull kunnskap om hvordan musikken ble framført. Ribayaz unnskylder at han forklarer ting som er “kjent for ethvert barn i Madrids gater”, men mye av denne informasjonen finnes ikke i mer avanserte avhandlinger fra tiden. Boka er derfor uhyre nyttig for den som ønsker å spille denne musikken på en måte som ligner den originale. Den forteller om pasacalles, en type forspill som angir toneart og rytme, og som dannet utgangspunkt for både rytmiske og melodiske improvisasjoner og variasjoner.
Den angir bruk av feil toner (falsas) som en effektiv måte å demonstrere musikerens virtuositet på, der han på en overbevisende måte kan befri seg fra harmonilærens regler – og mye mer.
Slik mange av hans samtidige også gjør, går Ribayaz lenger enn bare å forklare gitarens og harpens teknikk. Han viser også hvordan man kunne skape ny musikk gjennom spontan ornamentering og improvisasjon.
1600-tallets dansemestere delte sitt repertoar inn i tre hovedkategorier: Fransk hoffdans (for eksempel menuet, og parisiske varianter av spanske danser slik som Les Folies d’Espagne); spanske formaldanser eller danzas (El gran duque og folías); og den overstrømmende eksotiske bailes (chaconas, fandangos, tarantelas). De fleste søramerikanske dansene er av baile-typen, som f.eks. bolero, paradetas eller canarios. Slik musikere kan improvisere over en skrevet basslinje, improviserer også dansere sine mudanzas, og setter sammen trinn fra tidens skoler til en form for koreografisk ”tema og variasjoner”.

Musikken som presenteres i denne konserten, finnes innspilt på CD av The Harp Consort.