Et klassisk program i klassiske stuer

David Grimal, fiolin
Gunilla Süssmann, klaver

Program

Robert Schumann (1810–1856): Sonate for fiolin og klaver nr 1 i a-moll, op. 105
1. Mit leidenschaftlichem Ausdruck
2. Allegretto
3. Lebhaft

Claude Debussy (1862–1918): Sonate for fiolin og klaver i g-moll
1. Allegro Vivo
2. Intermède: Fantasque et léger
3. Finale: Très animé

Pause

Robert Schumann: Sonate for fiolin og klaver nr 2 i d-moll, op. 121
1. Ziemlich langsam-lebhaft
2. Sehr lebhaft
3. Leise, einfach
4. Bewegt

Bakgrunn

Schumann, som vi feirer 200-årsjubileum for i år, beskrev Mendelssohn som “en Gud blant mennesker” og Brahms som ”et geni”. Schumann hadde en dyp respekt for sine kollegaer og for de store mesterne, både blant sine samtidige og i fortiden. Selv var han i en klasse for seg, og sto ikke tilbake for noen av dem han beundret så inderlig.

Schumann var plaget av hallusinasjoner og indre stemmer gjennom hele livet, og var i sin siste skapende periode da han laget sine store verker for fiolin: De to sonatene, begge fra 1851, og ”Fantasi” for fiolin og orkester, op. 131. Fiolinkonserten, som er uten opusnummer, kom i 1853. Året etter ble Schumann innlagt på mentalsykehus og døde bare to år senere.

I fiolinsonatene kan en høre hvilken sann romantiker Schumann er. Hans verker er preget av subjektiv refleksjon; en kan nesten høre hans selvransakelse og den uro det skapte for ham. Fiolinisten Midori sier at å lytte til Schumanns musikk er som å få forstørret hans erfaringer og følelser til dobbel størrelse. Musikken er melodisk vakker, rastløs og tragisk, men har også partier av ro, hvile og sjelelig varme.

Debussys fiolinsonate representerer en stor kontrast til de to Schumann-sonatene.
Hans fiolinsonate har en fascinerende blanding av sødme, ild og humor; den har en dyp melankoli, kombinert med fantasirikdom og frihet. Den er skrevet mot slutten av komponistens liv, og representerer på mange måter essensen av denne store franske impresjonistens verk.
Til forskjell fra de fleste sonater fra tidligere perioder – og fra Debussys egen tid for den saks skyld – står ikke de to instrumentene i et akkompagnerende forhold til hverandre. Det er heller slik at det ene instrumentet vekselvis leder an og trekker det andre med seg, og utløser kontrasterende motiver hos den andre. Dette gir en spennende og særegen dynamikk til stykket: Instrumentene utfordrer hverandre hele tiden, men måten de argumenterer med hverandre på, bringer dem tettere sammen.

 

 

 

Bestill