Siden vi i dag regner J. S. Bachs Johannes- og Matteuspasjoner som to av hans mest skattede og betydningsfulle verker, er de fleste av oss mindre oppmerksomme på at Bach komponerte atskillig mer pasjonsmusikk. Bl.a. gjelder dette Markuspasjonen, som ble komponert i 1731. Den var så å si glemt fordi musikken til den var gått tapt, selv om man hadde bevart teksten eller librettoen.

I forbindelse med arbeidet med å utgi alle Bachs verker i 1850 – 100 år etter hans død –
forholdt man seg til en liste som inneholdt samtlige Bach-verker. Her var både tittel og
besetning beskrevet – også for flere av de tapte verkene. Wilhelm Rust – en av Bachs etterfølgere som kantor i Thomas-kirken i Leipzig – fant her noe som skulle bli et spor for å finne den til da tapte Markus-musikken. Sporet fant han i Bachs Trauerode, kantate 198, fra 1727.

Det viste seg nemlig at Traueroden hadde den samme uvanlige orkestreringen med strykere, blåsere samt to gamber og to lutter som listen viste at også Markuspasjonen hadde hatt. På Bachs tid var det vanlig å bruke musikk om igjen til nye tekster og anledninger. Når Rust sammenliknet teksten til Markuspasjonen med musikken i Traueroden, så han at ikke bare passet teksten perfekt til åpnings- og avslutningskorene, men også til tre av de i alt seks ariene som fantes i Markus-librettoen. Denne oppdagelsen utløste et skred av musikalsk detektiv-arbeid omkring spørsmålet om man kunne finne musikken til de tre siste ariene! I 1940 foreslo Friedrich Smend at den fjerde Markus-arien ”Falsche Welt, dein schmeichelnd Küssen” måtte være den samme musikken som til arien ”Widerstehe doch der Sünde” fra Kantate 54, noe som med årene er blitt akseptert blant nesten alle forskere.

I 1964 kom en rekonstruksjon (Diethard Hellmann) basert på de tidligere funnene, hvor også en femte arie var med. Markus-arien ”Welt und Himmel, nehmt zu Ohren” er bygd på en sopranarie fra Kantate 120a og obligat fiolinsolo fra en fiolinsonate (BWV 1019). Med disse elementene minner arien om den berømte ”Erbarme dich” fra Matteuspasjonen, men i Markuspasjonen går arien i G-dur og formidler en helt annen og lysere stemning, helt fri for angst og redsel. Hittil har forskerne ikke klart å finne noe overbevisende forslag til hvilken musikk som har fulgt den sjette arieteksten.

Men den store manglende brikken i puslespillet var fortsatt pasjonens dramatiske element, nemlig historiefortelleren og actionscenene der koret på malende måte beskriver handlingen. Dette materialet ville – selv hos Bach – nok være originalkomponert og ikke noe plagiat man kunne finne i tidligere verker. Uten dette ville det være vanskelig å se for seg en framføring som på noen måte kunne gjengi dramaet som den originale Markuspasjonen beskrev.

Hvordan skulle en da kunne tenke seg en dramatisk framføring av Markuspasjonen når disse elementene manglet og neppe kunne finnes? Jeg kom selv på sporet av en løsning da jeg hørte om Svein Tindbergs og Ketil Bang-Hansens enmannsforestilling basert på Markusevangeliet - som med stor suksess hadde turnert over hele landet.

Ved å ta det fjortende og femtende kapittel fra Markusevangeliet, som bare var en liten del av deres forestilling, ville en kunne framstille pasjonsdramaet og bruke den rekonstruerte musikken som lydspor. Denne ideen førte til et samarbeid som ble til konserter, fjernsyns- og plateinnspilling (2002).

I 2003 kom en engelskspråklig versjon som ble vist i USA med den kjente britiske skuespilleren Simon Russell-Beale, og i 2005 ble prosjektet invitert til påskefestspillene i Luzerne og framført på Bachs originale tysk med Bruno Ganz som evangelist.

Kölner Akademies framføring i Larvik i år har gitt meg anledning til å foreta noen endringer i min rekonstruksjon av Markuspasjonen. Der den manglende arien og de seksten korsatsene (!) skulle ha vært, har jeg funnet og satt inn instrumentalmusikk fra forskjellige Bach-kantater. Det er også nytt at evangelistens parti framføres av en kvinne – skuespilleren Andrea Bræin Hovig.

En rekonstruksjon av Markuspasjonen vil aldri bli som originalen, men alltid forbli et verk vi må høre og forstå i sammenheng med Bachs øvrige pasjoner; den storslagne Matteuspasjonen med sine doble kor og orkester og den lettere og mer fortettede Johannespasjonen. Men den gåtefulle Markuspasjonen er nok den mest intime av dem, selv om den bare i begrenset grad kan oppleves av oss. Som en antikk torso som bare så vidt har overlevd tidens herjinger, blir Markuspasjonen med sin aristokratiske skjønnhet og sitt orkester, med gamber og lutter, en sjelden og utsøkt miniatyrpasjon. Malcolm Bruno

DIE KÖLNER AKADEMIE
framfører musikk fra 1600-tallet og fram til vår tid. Ensemblet er grunnlagt og ledet av Michael Alexander Willens og opptrer ofte med verdenskjente solister. Ensemblet forsøker å bringe komponistenes intensjoner til uttrykk ved å bruke opprinnelig orkesteroppsett på scenen, kritiske utgaver av musikken og relevant instrumentarium for hvert enkelt verk. Die Kölner Akademie og Willens har mottatt fremragende kritikker for sine konserter ved større festivaler i Tyskland, Østerrike, Frankrike, Spania, Nederland, Italia, Belgia, Estland og Island. Die Kölner Akademie har foretatt de første innspillingene i verden av musikk av Mattheson, Ries og Eberl (cpo).

Michael Alexander Willens (dirigent) er utdannet ved Juilliard School i New York, hvor han studerte direksjon med John Nelson. Han har også studert direksjon med Jacques-Louis Monod, Harold Farberman og Leonard Bernstein og kordireksjon med Paul Vorwerk. Hans brede erfaring og bakgrunn har gjort ham i stand til å framføre musikk fra barokk, klassisisme, romantikk og samtid på en historisk relevant måte. Han har dirigert ved Great Performers-serien ved Lincoln Center i New York, og ved betydelige festivaler over hele Europa med stor suksess.

Susanne Rydén (sopran) er en ledende sopran i Europa innen feltet tidlig musikk.
Hun arbeider regelmessig med internasjonalt anerkjente ensembler og dirigenter og er
hyppig gjest ved de store musikkfestivalene og konsertscenene i Europa, Australia, USA, Japan, Russland og Sør-Afrika. Også innen opera er hun svært aktiv og har bl.a. hatt roller i operaer av Purcell, Händel, Monteverdi og Menotti. Rydén var initiativtaker til forestillingen Kristinas Reise, som handler om livet til den svenske dronning Kristina, en forestilling som turnerte Europa rundt mellom 2004 og 2007, og som hun mottok flere priser for. En lang rekke plateinnspillinger (Harmonia Mundi, BIS, Avie, Caprice, cpo) dokumenterer Susanne Rydéns kunstneriske virke. Sammen med pianisten Marc Tatlow (hammerklaver) har hun utgitt en CD med Haydns sanger og kantater. Susanne Rydén studerte ved Musikhögskolan i Stockholm og ved Schola Cantorum Basiliensis. I dag gir hun tallrike mesterklasser på festivaler i inn- og utland

Marianne Beate Kielland (mezzosopran) er utdannet ved Norges musikkhøgskole innen sang (1998) og ny musikk (2000). Hun har studert med Ingrid Bjoner, Oren Brown (USA), David Adams (USA), Barbara Bonney og deltatt på mesterklasse med Dietrich Fischer-Dieskau. Hun er i dag etablert som en av Skandinavias fremste sangere. Kielland er en svært ettertraktet konsertsanger, og hun opptrer jevnlig i de største konsertsalene i Europa, særlig med de mest kjente tidligmusikkensemblene. Hun har sunget under dirigenter som bl.a. Phillippe
Herreweghe, Fabio Biondi, Rinaldo Alessandrini, Manfred Honeck og Iona Brown. Hun er
spesielt anerkjent for sine Bach-tolkninger.

Gerd Türk (tenor) har sin musikalske bakgrunn som korgutt i katedralen i Limburg, og er senere utdannet ved Schola Cantorum Basiliensis under Richard Levitt og René Jacobs. Som sanger arbeider han med ledende tidligmusikkdirigenter som Ton Koopman, René Jacobs, Philippe Herreweghe m.fl. Han har konsertert i de fleste europeiske land og på alle kontinenter – også innen opera. Særlig beundret er han for sin tolkning av evangelistens parti i Bachs pasjoner. Han har deltatt på omkring 100 plateinnspillinger og mottatt priser for flere av dem. Gerd Türk underviser ved Schola Cantorum Basiliensis og gir mesterklasser ved University of Fine Arts i Tokyo.

Christian Hilz (baryton) er internasjonalt anerkjent som tolker av det klassiske konsert- og operarepertoar. Han har gjestet institusjoner som Wiens Musikverein, Salzburg Pfingstfestspiele, Boston Early Music Festival, Luzern Festival, Concertgebouw Amsterdam m. fl. Rekken av dirigenter og orkestre han har arbeidet med er lang og imponerende. Arbeid med kammermusikk og Lieder er en viktig del av hans virke. Han medvirker på en rekke CD-er med repertoar innen barokk, klassisk og samtidsmusikk – fra Lieder til opera. Christian Hilz har gitt mesterklasser i Tyskland, Østerrike, Italia og Russland.

Andrea Bræin Hovig (resitasjon) er utdannet ved Statens teaterhøgskole. Roller i utvalg, Nationaltheatret: Lena i Det kalde barnet, Fanchette i Figaros bryllup, Hilde i Fruen fra havet, Sonja i Reisen til julestjernen, Nattergalen i Nattergalen, Regine Engstrandi Gjengangere, Elfriede Jelinek i Ulrike Maria Stuart. Det Norske Teatret: Ifigenia i Ifigenia i Aulis, Julie i Romeo og Julie. Oslo Nye Teater: Roxie i Chicago. Film: De 7 dødssyndene, Tyven, tyven. Tv: Sejer – se deg ikke tilbake, NRK1. Annet: Har gitt ut platen Hjertevinner. Priser: Anders Jahres kulturpris for unge.