Joseph Haydn (1732-1809):                                                                               Arianna a Naxos – Cantata a voce sola, Hob. XXVIb:2 (1789)
VI Original Canzonettas, Hob. XXVIa, 25–30, 31–36 (1790–1800)

Ennå på Haydns tid var de klassiske myter fra antikken i høyeste grad gangbar mynt som tekstunderlag for operaer så vel som for annen dramatisk vokalmusikk. Historien om den av Thesevs forlatte Ariadne, som Bacchus fant og giftet seg med har virket lokkende på en rekke komponister i forskjellige versjoner. Mest kjent hos oss er trolig Hoffmanstahl og Richard Strauss virtuose behandling av emnet.

Haydn er den eneste av de virkelig gigantiske skikkelsene i musikkhistorien hvor store deler av det totale opus - ikke minst innenfor vokalmusikken - er skjult for den musikkinteresserte tilhører. Haydns kantate, Ariadne på Naxos, som først ble allment kjent et par hundreår etter at den ble skrevet, ja, selv i dag langt fra er noe standardverk, viser hvordan også wienerklassisismen på subtilt vis kan skildre de store spenninger i følelseslivet.

Det mytologiske dramaet i denne kantaten for klaver og solo stemme, utspiller seg på Naxos og beskriver Ariadne som er forlatt av Theseus. Kjærlighet, svik, raseri og maktesløshet er stikkord for denne musikken. Sønderrevet av motstridende følelser kaster hun seg til slutt utfor klippene midt under en storm. De tonemaleriene Haydn bruker for å representere Ariadnes følelser er uhyre effektive. Det skifter mellom pinefull kjærlighet, raseri, minner og til slutt erkjennelsen av at Theseus aldri vil returnere til henne. Hennes tilstand beveger seg mot et musikalsk klimaks når hun tar sitt eget liv. Haydn hadde tenkt å skrive en versjon for orkester, men selv om den nå kun finnes for klaver og solo stemme er den dramatisk nok.

Haydns produksjon av rene sanger, forløperen for den enestående tyske Lied-tradisjon om man vil, er svært begrenset kvantitativt. I alt anser ekspertisen bak vår tids store nyutgave av Haydns verk at tallet ligger på 36. Tjufire av dem er såkalte ”Deutsche Lieder” – utgitt i to samlinger fra henholdsvis 1781 og 1784, og så, etter det første oppholdet i London på 1790-tallet kom 12 ”Englische Lieder” eller ”Canzonettas” som de også blir omtalt som.Tekstene i den første samlingen på 6 Canzonettas er alle av en i dag ukjent kvinnelig forfatter: Anne Hoeter. I den andre samlingen som kom året etter, i 1795 er tekstene av litt forskjellige forfattere, det finnes til og med en Shakespeare-tekst: ”She never told her love”. Ellers er tidens store teatertekstskredder Metastasio representert.

Sangene var høyt elsket inn i Napoleonstiden, men ser ut til å være fullstendig glemt videre utover på 1800-tallet. De kom i en ny utgave etter første verdenskrig, og med den siste store Haydn-utgaven fra 60-tallet, hvor sangene forelå i en nitid tekstkritisk utgave, har de igjen vunnet en posisjon på konsertrepertoaret.

Berit Norbakken Solset (sopran). Solsets mangesidige musikalitet har allerede gjort henne til en ettersøkt solist i Norge – i verk så forskjellige som Bachs Juleoratorium og Electra av jazzbassist og komponist Arild Andersen. I 2006 var hun en av de to som under Festspillene i Bergen ble valgt ut til Rikskonsertenes prestisjetunge lanseringsprogram INTRO-klassisk for perioden 2006–2009.

Etter studier ved Musikkonservatoriet i Tromsø tilbrakte Norbakken Solset et studieår ved anerkjente Staatliche Hochschule für Musik i Karlsruhe. I 2005 avsluttet hun sitt diplomstudium som utøver ved Norges musikkhøgskole. Norbakken Solset har studert med blant andre Christiane Hampe, Mona Julsrud, Svein Bjørkøy og Håkan Hagegård.

Norbakken Solset var en aktiv utøver også gjennom studietiden og deltok i en rekke oppsetninger, som Henrik Ødegårds Der dagen er nattens bror (Harstad 2004), Henrik Hellstenius’ Ophelia: Death by Water Singing (Oslo 2005) samt Haydns Skapelsen og Taveners Eternity’s Sunrise.

Norbakken Solsets store repertoar omfatter sentrale verk fra barokken og klassisismen, Lieder av Haydn, Mozart og Schubert, som hun gjerne framfører sammen med pianisten Ingfrid Breie Nyhus på hammerklaver, så vel som verk av Britten, Bernstein, Tavener og Kernis.

Berit Norbakken Solset har opptrådt på en rekke festivaler, som Oslo Kammermusikkfestival, Festspillene i Nord-Norge og Ultima-festivalen. Høsten 2006 var hun solist med Det Norske Kammerorkester, Solistkoret i Mozarts Requiem og med Oslo Filharmoniske Orkester ved en serie julekonserter. Hun deltok også i en konsert i Madrid som ble direkte overført til over en million lyttere i spansk klassisk radio.

Ingfrid Breie Nyhus (hammerklaver) er en norsk pianist som hovedsakelig spiller klassisk musikk. Men hun er også utøver innen musikkstiler som samtidsmusikk og folkemusikk, og i tillegg spiller hun hammerklaver (tidlig klaver). Hun har studert klaver ved Norges musikkhøgskole, Sibelius-akademiet i Helsingfors og Hochschule für Musik und Theater i Hannover. I 1999 vant hun Ungdommens Pianomesterskap og fikk også pris for sin tolkning av Geirr Tveitt. I 2005 var hun den første til å motta Den norske solistprisen da den ble delt ut for første gang under Festspillene i Bergen. Hun har vært solist med Kringkastingsorkesteret, Trondheim Symfoniorkester og Kristiansand Symfoniorkester og holdt konserter i Norge, Sverige, Finland og Tyskland. Vinteren 2008 er hun P2-solist.

Breie Nyhus er datter av folkemusikeren Sven Nyhus og søster av felespiller Åshild Breie Nyhus. Sammen ga de tre ut albumet Tre Nyhus på plateselskapet Heilo i 2005. I 2007 ga hun og søsteren ut albumet Edvard Grieg: Slåtter Opus 72, med verker av Grieg framført med piano og hardingfele. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen 2007 i klassen for klassisk musikk.